Om HD av Ingolf Hanssen, Norge
Hoftedysplasi (HD), Hip Quality (HQ), - og litt til av vet. Ingolf Hanssen Første
gang jeg hørte om hoftedysplasi (HD) var på begynnelsen av 1960-tallet.
Norsk Gordonsetterklub hadde fått 2 valper i gave fra den engelske
gordonsetterklubben i 1959, en tispe- og en hannvalp, og tispevalpen
utviklet HD. Den gangen visste jeg lite om hva HD var, men jeg husker at
jeg følte at ordet signaliserte smerte og invaliditet. Senere lærte jeg
at HD har med utformingen og forholdet mellom hofteskål og lårhode, at
det er flere grader av HD, og at de fleste hundene ikke plages av HD. Utover
70-tallet ble det vanlig å røntgenundersøke hoftene til hunder som
hadde problemer med bakparten. Etter hvert ble det også mer og mer vanlig
å røntgenundersøke potensielle avlsdyr før parring, fordi en ble klar
over at lidelsen var arvelig. Bedømmelse
av røntgenbilder skjer stort sett subjektivt. Fordi det var svært
forskjellig oppfatning av hva som var normal hofteutforming og hva som var
hoftedysplasi, utarbeidet den vitenskapelige komiteen i FCI, i 1983, en
metode for opptak og bedømmelse av røntgenbilder av hofter. Klassifisering
av hofter etter FCI’s metode baseres på en vurdering av
kongruens/inkongruens mellom hofteskål og lårhode, og måling av en
vinkel, Norbergs vinkel. Norbergs vinkel er vinkelen mellom
forbindelseslinjen mellom sentrum i lårhodene og en linje som trekkes fra
sentrum i lårhodet og tangerer fremre ytre kant av hofteskåla. Den er et
indirekte mål for dybden av hofteskåla og/eller kontakten mellom hofteskål
og lårhode. Riktig vinkelmål betinger at bekkenet ikke heller til noen
av sidene under bildeopptaket. FCI’s
metode har til nå vært benyttet i mange år i mange land på
mange forskjellige raser.
Hva er erfaringene fra dette arbeidet? Når
det gjelder selve metoden så er det gjort flere undersøkelser som viser
store uoverenstemmelser mellom avleserne i bedømmelsen. I en belgisk
undersøkelse med 30 avlesere som bedømte de samme 50 bildene ble det
avslørt svært dårlig overenstemmelse mellom den antatt riktige
klassifiseringen, basert på målinger av Norbergs vinkel, og avlesernes
resultater. Undersøkelsen avslørte at bare halvparten av avleserne målte
Norbergs vinkel. Den samme undersøkelsen viste uenighet mellom avleserne
for klassene A, B og C, de gode hoftene, mens de var mer enige om D og E,
middels og sterk grad HD. I
Norge måles ikke Norbergs vinkel, og det betyr at klasseinndelingen skjer
på et skjønnsmessig grunnlag. Skjønnet til avleserne i Norge er godt
samkjørt over tid, men de kan f. eks. ikke objektivt begrunne hvor A
slutter og B begynner, og heller ikke hvor grensen mellom fri for HD og HD
går. Flere studier har konkludert med at arvbarheten for HD etter FCI-
metoden ligger rundt 20-30% for de fleste raser. De
avlsmessige erfaringene ved bruk av denne metoden lar jeg fagsjefen i NKK,
Astrid Indrebø svare for: order to have offspring registered in the Norwegian Kennel Club: This disappointing results have cost the breeders and owners a large amount of money, and have most probably cost the breed a lot of excellent breeding dogs. It is of major importance for the breeders and their advisers to realise that there is more to health than simply the absence of HD.” (Breeding healthy dogs – a breeders percpective. The European Journal of Companion Animal Practice 2005, 15: s17-22.) Genetikeren
Per-Erik Sundkvist gjorde imidlertid et avlsarbeid
på Forsvarets Hundskola i Sollefteå der han reduserte HD-prosenten mye i
løpet av en 10-årsperiode. Dessverre var effekten av dette arbeidet at
mentalitet og tjenesteduglighet ble sterkt svekket, ettersom mange av de i
særklasse beste og mest driftsikre hundene ikke fikk delta i avlen. Den
finske veterinæren S.Paatsama, tidligere President i World Small Animal
Veterinary Association og en av de to som
ledet utarbeidelsen av FCI’s
metode for bekjempelse av HD, sier i et intervju på midten av
1990-tallet: Vi må slutte med denne HD-bekjempelsen. Vi har frivillig påtatt
oss ei tvangstrøye og sitter som på en ergometersykkel og tråkker for
harde livet uten å komme av flekken. Vi mister altfor mye verdifullt
genmateriale på dette. Breton
har i lang tid vært en av de ” more than 50 breeds that are obliged to
have known HD status in order to have offspring registered in the
Norwegian Kennel Club.” Og
vi har avlet i lang tid utelukkende på hunder som var fri for HD. Etter
mange år med lav HD-prosent opplevde vi på begynnelsen av 90-årene at
HD-prosenten steg, og for hunder født i 1995 var den 46%. Med andre ord:
Nær halvparten av en årgang, - friske hunder, var sykeliggjort og
stemplet som uegnet for avl av et røntgenbilde. Slik
kunne det ikke fortsette. Enten måtte vi slutte å røntgenundersøke,
eller så måtte vi prøve å finne en annen og bedre metode. På
den tiden var Reiner Beuing i Tyskland i ferd med å utvikle en ny metode
for måling av hoftekvalitet, Hip Quality (HQ), hos hund. HQ- metoden
baserer seg på objektive målinger av dybde på hofteskål og avstander
(kongruens ) mellom lårhode og hofteskål. Den enkelte hunds HQ-resultat
faller inn på en kontinuerlig skala som
er åpen i begge ender. I
år 2000 hentet vi ut røntgenbilder av hoftene til 190 bretoner fra NKK,
og sendte de til Beuing for HQ-måling. Siden har vi fortsatt å hente ut
røntgenbildene av våre breton fra NKK, og fra 2005 har vi hatt utstyr
til å måle sjøl. Vi
stilte oss to spørsmål da vi bestemte oss for å teste HQ-metoden: Gir
metoden et godt mål for hoftekvalitet, og hvor arvbar er hoftekvalitetet
målt med denne metoden? I
en rapport fra Reiner Beuing (2003) basert på HD- og respektive
HQ-resultater fra 381 norske bretoner ble det beregnet en korrelasjon
(samsvar) mellom HD og HQ på
- 0.8837. Det indikerer at HQ er et godt mål for hoftekvalitet. I
dette materialet ble arvbarheten for HD beregnet til 20.4 % mens
arvbarheten for HQ var 65.4 % på de samme bildene. HQ-tallene var pent
normalfordelt omkring et middeltall på 0.927 med laveste og høyeste HQ på
henholdsvis 0.79 og 1.01. Etter
dette bestemte vi oss for å bruke HQ-metoden i avlsarbeidet. Siden
skalaen er lineær og resultatene er normalfordelt er metoden godt egnet
for beregning av avlsverdier. Reiner Beuing beregner og oppdaterere avlsverdier for HQ, jaktlyst og viltfinnerevne
etter hver jaktprøvesesong, dvs. 2 ganger i året. (Det siste året bare
en gang pga dataproblemer i NKK) Ingen hund er utelukket fra avl pga
hoftene, men klubben har bestemt at summen av avlstallene til enhver
foreldrekombinasjon skal være større enn 200. (Rasegjennomsnittet er til
enhver tid 200). Det gjør at vi hele tiden forsøker å stabilisere og
presse populasjonen i retning av bedre hoftekvalitet, samtidig som vi kan
innlemme friske, talentfulle hunder med HD i avlsbasen. Er
det da ingen svakheter med HQ-metoden? HQ-metoden
fokuserer på utformingen av den fremre delen av hofteskåla, og tar for
lite hensyn til resten av skåla. Noen hunder med HD-status A har kommet
ut med forholdsvis lavt HQ-tall fordi de har en noe beskjeden utvikling av
fremre del av hofteskåla, og ikke får betalt for at resten er godt
utviklet. Årsaken
til at det er blitt slik er at kvaliteten på noen av bildene til nå har
vært så dårlig at det ikke har vært mulig å lokalisere eksakte og
adekvate målepunkt for de bakre delene av skåla på dem. Bildekvaliteten
har imidlertid bedret seg de siste årene, bl.a. som følge av bedre
utstyr. For
den praktiske avlen betyr det imidlertid ikke så mye. Det er mot den
fremre delen av hofteskåla at kreftene under løp virker. Som et apropos
kan det nevnes at et brudd i den fremre delen av hofteskåla, alltid må
opereres, legges på plass og fikseres om hunden skal fungere. Et brudd i
bakre deler av skåla trenger ikke operasjon, og
påvirker sjelden hundens bevegelsesevne negativt, selv om det gror
litt skjevt. Som verktøy for å avle funksjonelle hofter er derfor
HQ-metoden, slik den er i dag, god. Forutsetningen
for avlsmessig fremgang for en egenskap er at det er (1) variasjon innen
populasjonen for den aktuelle egenskapen, (2) at egenskapen er arvbar og
(3) at det selekteres for egenskapen. Arvbarheten for HQ er høy.
Variasjonene innen populasjonen blir stadig mindre. Det betyr at vi må
selektere stadig sterkere dersom vi fokuserer
på en stadig hevning av HQ-gjennomsnittet. Det trenger vi ikke. Breton
har ikke plager fra hoftene, og det er heller ikke genetisk potensiale i
den norske bretonpopulasjonen for hevelse av HQ-gjennomsnittet – uten at
det går utover andre og viktigere egenskaper. (Jfr. erfaringene fra
Forsvarets Høgskola i Sollefteå). Hensikten med HQ-målingene må være
at de gir grunnlag for en avl som gjør at hundene våre ikke får plager
fra hoftene pga dårlig leddutforming. Verken mer eller mindre. I den grad
det finnes et hofteproblem hos norsk breton så er det på papiret og inni
hodet til eierne, og det vil det forsette å være så lenge vi også
anvender FCI’s metode. Men
det kommer nye utfordringer for den praktiske hundeavlen: Gentestene.
Laboratorier rundt omkring i verden utvikler nå gentester for absolutt
alt mulig, og presset for å ta dem i bruk blir uimotståelig.
Laboratorier og fagfolk vil tilby og anbefale oss disse metodene, og
oppdrettere vil reklamere med og valpekjøpere etterspørre resultater.
Dette blir kostbart. Det blir krangel i raseklubbene, og konsekvensene av
resultatene kan bli at vi i f.eks NBK, tømmer genpoolen for
bruksegenskaper som medlemmene har bygd opp gjennom år. Dersom vi da ikke står opp og sier at dette vil vi ikke
ha noe av. Allerede
i dag ser vi raser som er truet av disse testene, og flere kan det bli.
Det gentestes systematisk i Norge i dag en rase for en sykdom som ikke har
vært klinisk påvist hos denne rasen. Resultatet blir at fornuftige,
flinke oppdrettere resignerer og trekker seg tilbake. Dunker
mistet mye av bruksegenskapene sine i HD-bekjempelsen. Rasen bygges nå
opp som harehund ved å lempe på kravet til HD-status og ved krysninger
med bl.a. finsk støver. En stor rase som engelsk setter har tatt i bruk
gentest for å utrydde hjernesvinn. Det er en alvorlig og sjelden sykdom
som lar seg kontrollere/utrydde med gentest uten at rasen mister mye
verdifullt genmateriale. Verre blir det når det kommer tester for sterkt
utbredte kvantitative egenskaper og genetiske disposisjoner som
spondylose, tyroksinmangel, løs skulderbrusk, innbilt svangerskap,
jursvulster, skuddreddhet, mastcellesvulster, epilepsi, allergi, angst for
nyttårsraketter og dårlig matlyst. I dagens marked vil en
kongepokalvinner på jaktprøve som er ”bærer” av en eller flere av
de nevnte egenskapene tape som avlsdyr for en middels jakthund som er
”ren”, selv om førstnevnte er mentalt og fysisk uten anmerkning.
Gentestscreening av avlsdyr for en rases 3-4
vanligste sykdommer ”vil
være nok” til å true en
hvilken som helst rase. Vi risikerer dessuten å få mange ”falske
positive”, dvs. hunder som tester positivt for sykdommen, men som av
forskjellige grunner ikke utvikler den. Det finnes f.eks hunder som tester
positivt for HD på en gentest, men som ikke utvikler HD fordi genet
”styrer” bare en del av hofteutviklingen. I
iveren etter å renvaske hundene våre for uønskede gener kaster vi
barnet ut med vaskevannet. Nei
det er ikke enkelt. Eller kanskje det er enkelt? Kanskje er det vi som
kompliserer og roter det til for oss? ”Det enkle er ofte det beste”,
var det en som sa.- Lykke til i det videre avlsarbeidet. |